Channel Hopping Winch Challenge

9-10 desember 2006 var jeg med Team Bertelsen fra Danmark til Channel Hopping Winch Challenge i Frankrike. Jeg er en ivrig utøver i biltrial og hadde ingen formening om hva Challenge var. Det skulle vise seg å bli en meget spennende tur som har gjort at dette har jeg lyst til å prøve og kjøre selv også.

Lang tur mot ukjent mål
Jeg reiste fra Norge onsdag og ankom et regnfylt og iskaldt Danmark. Bilen min havarerte på vei ned til Randers men den satte Team Bertelsen på eget verksted og fikset for meg mens vi reiste videre.
Team Bertelsen bestod av 2 løpsbiler med Per Bertelsen og Jesper Madsen i en Suzuki Jimny og Søren Mikkelsen og Mikkel Caprani i en Suzuki Samurai.
Det var høy aktivitet avreisedagen fra Danmark, vi skulle kjøre en flott bobil (med kallenavn romskipet) og Per Bertelsens Landrover Defender som trekkbiler ned til Frankrike.
Det minnet om når det pakkes til Trialkonkurranser her hjemme bortsett fra en del utstyr jeg ikke er vant til å ha med for å kjøre konkurranse.
Her ble det lastet opp kjørestiger, spader, stroppetau til vinsjene og hodelykter! I tillegg selvfølgelig de nødvendige delene som kan tenkes å gå i stykker på løpsbilene.
Vel pakket ble GPSèn plottet inn med koordinatene, stedsnavn hadde vi ikke fått oppgitt….hvis ikke man fant frem på oppgitte koordinater vel da fikk man ganske enkelt ikke deltatt.
Omtrent 1200 kilometer lå foran oss, alt jeg visste var at vi skulle ca 14 mil fra Paris mot Cale`.

En liten forsmak
Et og et halvt døgn senere kom vi til en liten landsby, her var Per sikker i sin sak hvor vi skulle videre, det bar innover på smale humpete skogsveier (traktorstier) med den svære bobilen først. Vi kunne høre Mikkels latter og kommentarer inne fra romskipet – dette er ikke noe problem- det går godt.

Etter en nyreristende tur åpenbarte det seg en lysning hvor campen skulle være, da var det av med løpsbilene og rigging av campen ble raskt unnagjort.
Så var det tid for inspeksjon av kjøreområdet.

Vi kjørte av gårde i Defenderen innover i skogen, jeg var spent fordi jeg hadde hørt at det skulle være kjøring inne i labyrinter under jorden- dette skulle vise seg å være sant og utrolig spektakulært!
Etter flere stunt med Defenderen (hvor jeg var overbevist om at vi skulle velte x antall ganger) kom vi frem til en liten huleinngang. Per nølte ikke i det hele tatt men kjørte rett inn gjennom den lave huleinngangen. Jeg sverger på at det var snakk om kun få cm klaring til huletaket. Men verre skulle det bli! Det var tunneler i alle retninger, flere km lange under jorda- disse hadde blitt laget under 2 verdenskrig og blitt brukt som hemmelige transportetapper av tyskerne.  Det var skrevet inn i fjellet enkelte steder hvilken retning forskjellige byer lå. Her skulle du ikke kjøre feil for da ville det være nesten umulig å finne veien ut igjen, retningssansen mistet man helt her nede.

Vi tok bena fatt langt der inne i tunnelene for nærmere inspeksjon, det var lumskt og en smule skummelt. Hodelyktene var et must, i enkelte av tverrgangene var det bare dype stup som garantert hadde forårsaket benbrudd ++ dersom man hadde trått utfor.

Etter inspeksjonen var det tilbake til campen for å lage mat.

Forventningene til morgendagens konkurranse kilte godt i magen.

Spennende start
Da vekkerklokkene ringte denne morgenen var i hvert fall sommerfuglene på plass i magen min, hva de andre på teamet tenkte vet jeg ikke, men jeg registrert at humøret og konkurranselysten var på topp hos samtlige.
Vi hoppet inn i bilene og kjørte bort til samlingsplassen hvor det var obligatorisk førermøte for alle teamene. Etter opprop ble de inndelt i lag, dvs at Team-Bertelsen bilene ble splittet og kom på lag med 3 andre team hver. Det spennende var at lagene nå bestod i 4 biler fra 4 forskjellige land, nederlendere, belgiere, briter og dansker. Der språkproblemer måtte inntreffe gikk det på fingerspråket. Det mest fascinerende med Challenge er at de alle må jobbe som et stort team, det hjelper nemlig ikke om din bil kommer seg igjennom utfordringene i seksjonene dersom ikke de andre bilene også kommer seg gjennom på laget ditt.

Per Bertelsen var fører på Jimnyen med Jesper Madsen som codriver. På Samuraien var det Mikkel Caprani som var fører og Søren Mikkelsen som var codriver. Dette var for øvrig de eneste Suzukiene jeg så blant samtlige biler, resten bestod stort sett av Landrovere i forskjellige varianter og Toyotaer.

Det manglet ikke akkurat på kommentarer om at Suzukiene ikke hadde en sjanse mot de større bilene, men det var i hvert fall en spådom begge bilene på Team Bertelsen skulle gjøre til skamme.

Grotteløpet
Gutta fikk på seg kjøredresser og jeg var klar med nyladet kamera. Jeg valgte å følge Mikkel og Søren i deres kjøring på formiddagen. De satte i gang i løypene med en halsbrekkende innsats. Begrepet codriver som jeg kjenner det fra biltrial fikk en ny mening. Mikkel kjørte inn i seksjonen og når bilen begynte å krenge faretruende på 2 hjul i skråningen var det på med vinsjestropper og feste de til trær, codriver Søren hang seg så på siden av bilen for å holde den nede slik at den ikke tippet over! Jeg sto med store øyne og så på stuntene som ble utført. Da ikke tyngden til Søren var nok kom en av de andre lagenes codriver og hang seg på siden av bilen han også. Jeg tenkte med gru på hva som ville skje dersom bilen tippet men

Det var ingen grunn til bekymring - de hadde full kontroll.

Vel gjennom seksjonen sprang Mikkel og Søren tilbake inn i den for å hjelpe sine lagkamerater. Man skulle nesten tro at de hadde samarbeidet med de andre teamene på laget før, for dette kunne de.
Neste seksjon var inn i gruvene, jeg fulgte da Per Bertelsen og Jesper Madsen.

Jeg fikk beskjed om å vente med å gå inn i tunnelene til bilene hadde kjørt inn, da jeg fikk gå inn måtte jeg fly bena av meg for å ta de igjen – og det var bekmørkt! Jeg fant de tilslutt- da skulle de jammen meg opp en over 2 meter høy loddrett kant. Begge var ute av bilen på få sekunder og tok av kjørestigen på taket, denne ble effektivt satt opp mot kanten og deretter ble vinsjestroppen festet rundt en steinsøyle og vinsjen festet. Jeg sto måpende og så på at bilen klatret over denne hindringen som om det skulle vært en vanlig fartsdump. Det tok knapt 2 minutter fra de stanset foran hindringen til de var vel oppe på platået. Neste bil som skulle opp var en Range Rover, denne tok det litt mer tid å få opp. Her ble virkelig sjåførene og codriverenes dyktighet og rutine satt på prøve, men opp kom den.

Spektakulært kjøreområde
Vi dro videre til flere seksjoner, kjøreområdet var enormt og ulikt alt jeg har sett tidligere.
Det bestod av dype kratere etter bomber fra krigens dager, søyler og utskjæringer både utenfor og inne fjellet med tydelige merker etter tyskerne, svære hakekors og utskjæringer av ørnen samt inskripsjonene ”arbeit macht frei”

Ved neste seksjon fikk jeg virkelig hakeslepp, bilene skulle opp noen bakker (kan nesten kalle det loddrett) som jeg ikke i min villeste fantasi kunne forestilt meg at man kunne klatre opp. Per var ute og inspiserte, løp opp og ned disse bakkene med en kondisjon jeg misunner ham. Like blid som vanlig og med en enorm energi sto han og hoppet utålmodig etter å komme i gang. Jesper hans codriver løp, klatret og krabbet opp den bratte bakken med vinsjen og sørget for at denne ble forsvarlig festet i et tre.

Deretter begynte oppstigningen, det gikk over all forventning, vel oppe skulle de ned en like bratt bakke og vinsjen bak ble festet forsvarlig for å holde igjen bilen fra å tippe forlengs ned bakken! Per satte utfor med dødsforakt i blikket og vel nede serverte han et premiesmil. Men seksjonen var ikke ferdig, nå skulle de krapt rundt noen steiner og trær til venstre, igjen måtte vinsjen frem. Denne gangen gikk ikke alt på skinner, bilen kilte seg fast mellom noen trær og var ikke til å få løs. For å spare karosseriet hentet de ut high-liften og jekket den opp, dette var fremdeles ikke bra nok, en engelsk lagkamerat klatret opp på høyre bakhjul og satte rumpa inn mot bilen for å presse den fri av trærne, det kom et smell og dermed satt han fast med rumpa trædd igjennom sideruten på Jimnyen! Latteren sto høyt og de fikk ham løs igjen uten skader. Jimnyen kom løs og smøg seg elegant gjennom de siste hindringene.

Neste seksjon skulle også trimme lattermusklene kraftig, Her skulle man taue en lagkamerat gjennom seksjonen, bilen som ble tauet hadde ikke motoren i gang. Per`s lille Jimny ble festet i slepetau bakpå en svær LandRover, eieren av denne satte bilen sin i gang og ga gass- MYE GASS. Jimnyen hang bakpå som en papirbit i full storm og enda morsommere for oss tilskuere var da han skulle dras nesten 360 grader rundt – Jimnyen ble hengende i løse lufta i tauestroppen foran og en stropp bak som var festet for å kunne vri bilen rundt. Der hang han i løse lufa mens codriver Jesper sto måpende og så på – ville bilen tippe rundt eller holdt de balansen? Spenningen var stor men til alles lettelse beholdt Jimnyen balansen og fikk fast grus under hjulene igjen!

På kvelden var det helstekt gris og sosialt samvær med tilhørende historier fra dagens opplevelser.
Jeg kan trygt si at denne turen og opplevelsene har gjort at dette kunne jeg tenke meg å prøve selv også! Så hvis det er noen som kunne tenke seg å være min codriver på Challenge – ikke nøl med å ringe meg.
En stor takk til Team-Bertelsen for en opplevelsesrik og humørfylt tur!!

Janne Bronndal
For Pirate4x4 Skandinavia